I denne uken er vi ved opptakten til fasten. De tre første dagene i denne uken har sine særnavn. Søndag kalles for fastelavnssøndag, mandagen for blåmandag, tirsdag for feite tirsdag og onsdag for Askeonsdag, som er begynnelsen på fasten. Fasten slik vi praktiserer den har ingen direkte opphav i Bibelen. Det vår kirke har gjort er å ta etter eksemplet fra Jesus, da han fastet i førti døgn ute i ørkenen.
Da jeg var barn lagde jeg fastelavnsris på skolen, og tok det med hjem. Jeg passet på at risbunten fikk vann hver dag. Jeg hadde nemlig lagt merke til at etter hvert så dannet det seg noen grønne knopper på riset. Var jeg heldig så begynte knoppene å spire.
Matteus minner oss om: «når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg».
Det er stor grunn til å søke fastens hemmeligheter, som er at vi hver for oss opplever en fornyelse i vårt gudsforhold, gjennom den daglige omvendelse og tro. Dette er kun mulig ved å ha et åpent hjerte for bønn og bibellesning. Bønnen gjør noe med vårt tankeliv, våre holdninger og gjerninger. Våre holdninger preger oss i hverdagen. Det er i hverdagen vi skal leve ut troens liv.
Dette kan skje i hjemmet, i familien, i naboskapet, med vennene – og aller helst med en fremmed ved vårt bord. Men for å få det til må vi være villige til å risikere noe. Vi må våge å rekke hånden ut til en annen og driste oss til åpenhet og vennskap. Være villige til å dele, ikke bare en fastelavnsbolle i et hus som er pyntet med fastelavnsris, men selve gleden, den dype fryden og tilfredsheten over å være mennesker og ha evne til fellesskap med andre.
Les gjerne: Matteus evangelium kap.12, 38 – 42
Syng gjerne: NoS 113 Ingen vinn frem til den evige ro